Naomi forteller

Hvis Gud var som Willy Wonka og kirken som alt-er-spiselig-rommet i Charlie og sjokoladefabrikken, hadde kirken ikke vært så ille. Dessverre opplevde jeg det mer som Ondskapens Hotell. Gud spilte rollen som Jack Nicholson, og prøvde å presse seg gjennom dørsprekken og inn på badet for å ta meg. Det var umulig å slippe unna.

For meg var Gud vrede, sinne og skuffelse, og det var helt umulig å skulle innfri religionens usannsynlig høye standard. Hvis jeg ikke klarte å være det som ble forventet av meg, ble jeg straffet. Streng kontroll og manipulasjon hørte med. Og skulle jeg tro på Gud, ville jeg miste meg selv.

Jeg fant det samme overalt. Om det var bak de strenge og dømmende talerne med et budskap om helvete eller de karismatiske lederne med fancy lys og fengende musikk, gjemte Gud seg. Det var som om Gud var en fornøyelsespark og kirken var køen foran. Jeg hadde lyst til å ta karusellene og kjenne gleden, men alt jeg gjorde var å stå i kø, stengt bak de endeløse rekkverkene. Det var akkurat som Bono sier: «Religion er det som skjer når Gud forlater bygningen».

Jeg har alltid hatt en lengsel etter Gud, og det har nok å gjøre med pappa og det at han alltid har elsket meg. Jeg kunne liksom føle at det var noe mer, noe som var helt fantastisk,
noe som var fullstendig utenfor min rekkevidde. Mamma og jeg kranglet ofte, og som regel var det på grunn av hennes religiøsitet. Etterpå satt pappa alltid ved siden av meg på senga og når han visste at han fikk lov, holdt han armene sine rundt meg og trøstet meg.

Det var alltid to stemmer i hodet mitt; en streng Gud som fordømte meg og sa at jeg ikke var god nok, og en annen stemme som som hvisket og sa den elsket meg og ville ta meg med ut på eventyr. Jeg ba, for jeg visste ikke hvilken stemme jeg skulle tro på.
Du må ta vekk alt sammen, for jeg vet ikke hva som er ekte. Jeg vet ikke engang om du er ekte, for jeg er så hjernevasket og det stikker så dypt.

Jeg hadde så mange spørsmål og kjempet til jeg var helt utslitt. Til slutt kom jeg til det punktet der det jeg satt igjen med, motsa seg selv; Jeg tror ikke på Gud, og jeg tror det er greit for ham. Jeg hadde en overveldende følelse av at samtidig som jeg befant meg i en øde ørken, ble jeg likevel holdt i hans hånd.

«Jeg hadde så mange spørsmål og kjempet til jeg var helt utslitt.»

En dag mange år senere, leste jeg en bok om Guds stillhet og plutselig ga alt mening. Jeg lå på senga og leste og det var som om tiden sto stille. Omgivelsene stoppet opp, akkurat som når man trekker pusten rett før man treffer vannet. Og der fant jeg ham. Han var midt i ørkenen. Jeg hadde ikke fått noe som helst hint om at dagen i dag var da jeg skulle møte ham, men plutselig var han der. Og han var absolutt alt jeg håpet han skulle være. Han var kjærlighet, omsorg og nåde. Han satt ved siden av meg, holdt armene rundt meg og trøstet meg.

Du trenger ikke være redd for å stille spørsmål, for Gud er ikke redd for det du måtte lure på. Han er mer en stor nok til å takle det. Kanskje må du kjempe deg gjennom spørsmålene og tvilen, men det er så verdt det. Du får en tro som er 100 prosent ekte og kraftfull. Og den er din! Vi bør alltid stille spørsmål, uansett om vi løper mot ham eller fra ham, uavhengig av hvordan livet vårt ser ut. Man finner ikke Gud i det å ha full kontroll eller når man har alt i livet på plass. Vi kan være fullstendig ødelagt, og i det er det faktisk noe vakkert - for da er vi helt desperate etter hans gode nåde. Gud er å finne i ørkenen og midt kaoset.

«Du trenger ikke være redd for å stille spørsmål, for Gud er ikke redd for det du måtte lure på».
Pin Goog
Close
Alpha is an opportunity to explore life and the Christian faith, in a friendly, open and informal environment.
Try Alpha