Pauls historie

Da Paul var 14 år gammel ble han dømt for ran etter overfall, og i en alder av 15 tok han crack-kokain. Som 18-åring bodde han i ett av de verste strøkene i London.

Selv om foreldrene hans var enormt kreative - faren var violinist og moren kunstner - endte kreativiteten som oftes enorm spenning og en dysfunksjonell familie.

Som liten opplevde jeg mye vold. Moren min er alkoholiker, og selv om hun i edru tilstand er en skjønn og flott kvinne, blir hun slem og voldelig når hun drikker. Dersom foreldrene mine ikke sloss med hverandre, gikk det ut over søsteren min og meg.

Da Pauls foreldre skilte lag under nedgangstidene på 80-tallet, klarte de ikke å betale ned på lånet og banken tok familiehjemmet deres. De ble tvunget til å flytte rundt fra hostell til hostell.

Pappa var mye borte, så når mamma begynte å drikke var det ingen som kunne hindre henne i å slå oss. Noen ganger fikk jeg så  mye bank at jeg endte opp på sykehus.

I starten av tenårene ble Paul dømt for ran og overfall. Han skulket skolen ofte og tok mye stoff. Alt tydet på at skolegangen nærmet seg en slutt, og det eneste som holdt ham gående var strøjobbene han fikk av naboen. Selv om jeg tjente ca 20 pund om dagen, rundt 100 pund i uka, sløste jeg bort alle pengene i løpet av helgen. Og mandags morgen var jeg helt blakk.  

Til tross for dette klarte Paul å bli entreprenør, etter å ha jobbet som arbeider og murer i mange år. I 2007 startet han sitt eget byggefirma, men han var fortsatt avhengig. Selv om han fungerte greit i arbeidslivet brukte han alle pengene han tjente på stoff.

Jeg bodde i ett av de verste og mest kriminelle strøkene i London, og nesten alle som bodde der mottok sosialstønad.

Paul var omgitt av narkomane og avhengigheten til kokain ble bare verre og verre. Byggefirmaet gikk konkurs og Pauls relasjoner og nettverk forsvant helt. I desperasjon takket han ja til en invitasjon om å bli med på sitt livs store byggeprosjekt, bokstavelig talt.

Han hadde ingen penger og kjørte fra London med drivstoff han hadde stjålet. Paul kjørte nordover for å møte vennen som hadde hyret ham . Det viste seg at kameraten var på tur med menigheten sin.

Da jeg nærmet meg så jeg et stort telt og noen mindre telt ved siden av. Først ble jeg veldig skremt. Jeg trodde jeg kjørte rett inn i et sted fullt av gærne kristne. Jeg måtte komme meg vekk så fort som mulig.

Da han skulle signere arbeidskontrakten fant de ut at printeren streiket, og Paul gikk med på å overnatte og skrive under på kontrakten morgenen etter. Den samme kvelden drev lyden av trommer Paul rett inn i et møte med Gud og en mulighet til å finne frihet han ikke hadde.
 
Jeg fulgte lyden av trommer og gikk inn teltet, nesten et sirkus, og det var stappfullt av kristne folk, rundt 4500 av dem. Jeg sto helt bakerst og leste på skjermen som sto ved scenen foran i teltet. Der sto det at lenker skulle bli brutt og at jeg kunne bli satt fri.

Fra scenen fortalte Nicky Gumbel fra HTB (Holy Trinity Brompton), om en innsatt i et fengsel som hadde vært med på Alpha og blitt satt helt fri fra narkotikaavhengighet. Da begynte Paul å be. Han inviterte Gud inn i livet sitt og ba ham om hjelp.

Det var første gangen jeg hadde hørt om noe sånt, så jeg åpnet hjertet mitt og sa; « Gud, hvis du kan gjøre det for den mannen, kan du også gjøre det for meg? Kan du komme inn i livet mitt?

Rett etterpå opplevde Nicky, mannen på scenen, at Den Hellige Ånd minnet ham på at det var en mann i til stede teltet som også led av avhengighet og at Gud ønsket å sette ham fri.

Paul diskuterte litt med seg selv, men til slutt gikk fram for å bli bedt for. I løpet av helgen ble han døpt og delte vitnesbyrdet om hvordan Gud hadde møtt ham. Da han dro tilbake til London var han helt fri fra avhengigheten og han hadde heller ingen abstinenser. Han begynte på Alpha og rehabiliteringsarbeidet som ledes av the William Wilberforce Trust.

Da jeg kom tilbake til London hadde jeg allerede tatt imot Jesus som min frelser, men Alpha hjalp med å få ting til å henge sammen. Jeg skjønte mer av hva det var jeg egentlig hadde opplevd da jeg da jeg møtte Jesus for første gang. Gruppelederen på Alpha dømte meg ikke og han var så tålmodig med meg. For meg ble Alpha og samlingene en veldig viktig del av mitt møte med troen. Det gjorde at jeg fikk se hvem Gud egentlig er.

Ettersom Pauls byggefirma og nettverk tok seg opp igjen, gikk han sjeldnere i kirken og han begynte å misbruke narkotika på ny.

Denne gangen ble avhengigheten mye verre enn det jeg hadde opplevd tidligere. Jeg begynte å rane de som solgte meg narkotikaen,ble involvert i kriminalitet og svindlet folk for penger. Jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne la ting skli så ut. Jeg følte at jeg hadde skuffet alle, kirken, meg selv og familien min. Jeg dro tilbake til kirken for å møte noen der. Det krevde mye mot å gå dit, og jeg følte både skyld og skam. Jeg kjente fortsatt på ensomheten, men samtidig hadde jeg opplevd noe som ingen narkorus kan gi - Guds kjærlighet.

Jeg har alltid sett på Gud som en som er langt unna, men da jeg fikk oppleve ham som en god pappa, endret det måten jeg tenkte om familie. Det var på Alpha jeg oppdaget denne enorme kjærligheten. Jeg fikk en helt ny åpenbaring av hva det vil si at en forelder elsker sitt barn. Selv om jeg ikke visste hva jeg kunne forvente meg av Alpha, hadde jeg skjønt at det var en stor greie for kirken. Da jeg til slutt kom meg på Alpha fikk jeg nesten sjokk. Jeg følte meg så trygg der, spesielt når man tenker på historien min. Før klarte jeg så vidt å komme meg gjennom skoledagen, og jeg hadde aldri fullført noe kurs. Men nå har jeg faktisk tatt Alpha to ganger!

Selv om Paul i dag er troende og fri fra misbruket, understreker han at det fortsatt finnes fristelser.

Så klart finnes det fristelser. Forskjellen er bare den at nå har jeg et annet ansvar. Jeg vet at jeg er elsket. Jeg vet at Gud ønsker å gjenopprette meg. Nå er jeg gift og jeg har et ansvar overfor min egen familie. Skulle jeg bli fristet, så ber jeg. Jeg vet at misbruk og avhengighet er et sted jeg ikke ønsker meg tilbake til.

Å oppdage tro, ta imot kjærlighet og være åpen for forandring, kan skremme selv den beste blant oss. Men som Paul sier; Vi er alle på den samme veien til gjenopprettelse.

Tro er en reise. For meg startet det med en ektefølt bønn. Tro er noe som tar tid. Det er ikke noe som skjer over natten. Det er en prosess.

Siden Paul ble kristen og tok Alpha, har han ikke bare møtt kona si og fått barn, men han har også fått oppleve hvordan Gud har grepet inn i hans tidligere dysfunksjonelle familie.

Søstrene mine har tatt Alpha og mamma har begynt å gå i kirken. Hun tar ett skritt om gangen, og synes det er ganske utfordrende, men bare det at hun ber, er helt fantastisk.

Paul har også tatt opp kontakten med faren. 

Han er veldig syk og nær døden, men jeg besøker ham i hvert fall tre ganger i uka. Jeg har vært vitne til gjenopprettelse og det er veldig spennende. De jeg jobber med og som er i den situasjonen jeg befant meg i for noen år siden, merker forvandlingen i livet mitt. De ser at Gud har flyttet inn i hjertet mitt og jeg får dele med dem at Gud ønsker å gjøre akkurat det samme for dem også.

Skrevet av Justina Kehinde Ogunseitan.

Foto: Beetle Rhind

Pin Goog
Close
Alpha is an opportunity to explore life and the Christian faith, in a friendly, open and informal environment.
Try Alpha