Phils historie

Fra jeg var liten har jeg alltid lengtet etter troen. Jeg elsket ideen om en høyere makt og at det fantes en mening med livet.

Jeg syntes religion var uhyre spennende - mennesker som kommer sammen for å bygge store kirker, mennesker som bidrar til fellesskapet og samfunnet og som ærer Gud. Men mer enn det, var det troen som fulgte med religionen som virkelig fascinerte meg. Jeg elsket hvordan troen ga styrke, fred og mening når man sto midt i en utfordrende situasjon. Jeg oppfattet troen som et verktøy for å få det håpet jeg savnet og ønsket meg.

Eeste utfordring var at jeg sa ja til selve religionen lenge før jeg visste hva jeg egentlig hadde sagt ja til.

Helt bevisst lot jeg være å undersøke om det jeg trodde, enten var, eller kunne være sant. JDEt må ha vært fordi jeg innerst inne visste at det var lite sannsynlig. Så jeg fortsatte blindt. Jeg levde et liv fullt av tro, men når alt kom til alt, visste jeg ikke hva jeg trodde på. Jeg hadde mye engasjement, men visste ikke hva jeg var engasjert i.

Det funket en liten stund, helt til livet begynte å falle fra hverandre. Alt jeg hadde investert i ambisjoner, relasjoner, suksess og velstand, forsvant, litt etter litt. Det var da jeg innså at troen min var veldig grunn og at jeg hadde stolt for mye på de overfladiske tingene i livet. Jeg hadde latet som om jeg hadde et solid anker i livet mitt, men da stormen kom, ble jeg kastet ut på sjøen.

Jeg levde et liv fullt av tro, men når alt kom til alt, visste jeg ikke hva jeg trodde på.
Phil3.png

Det er vanskelig å forklare det som skjedde videre. Du kan jo se for deg et panikkanfall i saktefilm. I løpet av få uker sluttet jeg å fungere. Jeg var full av frykt og helt uten retning. Det jeg virkelig elsket ved troen - oppriktigheten og overbevisningen, var akkurat det jeg ikke klarte å bløffe.

En natt endte jeg opp på en strand. Det var mørkt og det var kaldt. Og der stoppet jeg, for første gang noensinne. Jeg klarte ikke å fortsette, jeg klarte ikke å kjempe. Jeg måtte overgi meg. Det jeg ga fra meg var kontroll, trangen til å forme alle delene i livet og å gjøre det helt på egenhånd. Jeg satt der på strande og ropte ut: «hjelp». Det var som en slags ett-ords-bønn ut i lufta.

Jeg vokste opp med kristendom. Jeg deltok i lovsangen og var omgitt av folk som oste av tro og som ba velformulerte og ektefølte bønner. Jeg lærte mange bibelvers utenat, men når sant skal sies, lyttet jeg aldri til Guds stemme og jeg egentlig tenkte jeg at han ikke kom til å si noe uansett.

Phil4.png
Det var en ett-ords-bønn ut i lufta.

For aller første gang, på en mørk og kald strand, stoppet jeg opp og lyttet. Og så kom det. Jeg klarte ikke stå i mot. Det var som om bølge som strømmet over meg og omsluttet meg helt. Det var Guds stemme som omga meg. Det var ikke til å ta feil av. Det var Guds betryggende stemme, og i møtet med den forsvant byrden av alt det andre jeg hadde båret på.

Det var det mest tilfredsstillende, kraftfulle og ekte jeg hadde opplevd i hele mitt liv. Det eneste jeg hadde gjort var å lytte, i stedet for å prøve så hardt. Det var først da jeg fant freden og dybden jeg hadde lengtet etter. Det gikk opp for meg at jeg i alle årene hadde løpt rundt og rundt. Vennskapet og relasjonen med Gud kom med en gang jeg spurte ham. I mitt tilfelle var ordet «hjelp» alt som trengtes.

Siden jeg ikke visste hva jeg kom til å finne, utforsket jeg heller aldri troen min. Men det er ikke sånn det funker. Still spørsmål og forvent å få svar. Uansett hvilke perspektiv du har eller hvordan du går fram, har du ingenting å tape på å være ærlig.

Alpha er en mulighet til å utforske meningen med livet. Finn et Alpha-kurs der du bor.

Pin Goog
Close
Alpha is an opportunity to explore life and the Christian faith, in a friendly, open and informal environment.
Try Alpha